Innledning — avsnitt 1
Vi mener at det er vårt ansvar å ta opp de farligste og mest ødeleggende aktivitetene vår art utøver, vold og krig, ut fra våre respektive fagområder. Vi erkjenner at vitenskapen er et menneskelig kulturprodukt som verken kan være endelig eller altomfattende. Vi takker myndighetene i Sevilla og representantene for den spanske UNESCO-kommisjonen for støtten. Vi, de undertegnede forskerne fra hele verden og fra relevante vitenskapelige disipliner, har møttes og kommet frem til følgende erklæring om vold. I den utfordrer vi en rekke påståtte biologiske funn som, også av enkelte innen våre egne fagfelt, er blitt brukt til å rettferdiggjøre vold og krig. Fordi disse påstandene har bidratt til en pessimistisk stemning i vår tid, mener vi at en åpen og grundig avvisning av dem kan gi et betydelig bidrag til Det internasjonale fredsåret.
Innledning — avsnitt 2
Misbruk av vitenskapelige teorier og data for å rettferdiggjøre vold og krig er ikke noe nytt, men har forekommet siden den moderne vitenskapens fremvekst. Evolusjonsteorien er for eksempel blitt brukt til å rettferdiggjøre ikke bare krig, men også folkemord, kolonialisme og undertrykking av de svake.
Innledning — avsnitt 3
Vi legger frem vårt standpunkt i form av fem påstander. Vi er klar over at det finnes mange andre spørsmål om vold og krig som det ville være fruktbart å undersøke ut fra våre fagområder, men vi begrenser oss her til det vi anser som et svært viktig første skritt.
Påstand 1 — avsnitt 1
DET ER VITENSKAPELIG FEIL å hevde at vi har arvet en tilbøyelighet til å føre krig fra våre dyriske forfedre. Selv om kamper er utbredt blant dyrearter, er det bare rapportert noen få tilfeller av ødeleggende kamper mellom organiserte grupper av samme art hos dyr som lever under naturlige forhold. Ingen av disse tilfellene omfatter bruk av redskaper som er spesielt utformet som våpen. Vanlig rovdyratferd, der dyr lever av andre arter, kan ikke likestilles med vold mellom medlemmer av samme art. Krigføring er et særskilt menneskelig fenomen og forekommer ikke hos andre dyr.
Påstand 1 — avsnitt 2
At krigføring har endret seg så radikalt gjennom tidene, viser at den er et produkt av kultur. Den biologiske forbindelsen går først og fremst gjennom språket, som gjør det mulig å koordinere grupper, overføre teknologi og bruke redskaper. Krig er biologisk mulig, men ikke uunngåelig. Det fremgår av variasjonene i hvor ofte krig forekommer, og hvilken form den tar, på tvers av tid og sted. Det finnes kulturer som ikke har ført krig på århundrer, og kulturer som har ført krig ofte i noen perioder, men ikke i andre.
Påstand 2
DET ER VITENSKAPELIG FEIL å hevde at krig eller annen voldelig atferd er genetisk programmert inn i menneskets natur. Genene er riktignok involvert på alle nivåer av nervesystemets funksjon, men de gir et utviklingspotensial som bare kan virkeliggjøres i samspill med det økologiske og sosiale miljøet. Individene er forskjellige når det gjelder hvor mottakelige de er for erfaringer, men personligheten formes av samspillet mellom deres genetiske forutsetninger og vilkårene for oppvekst og omsorg. Bortsett fra sjeldne sykdomstilstander skaper ikke gener mennesker som nødvendigvis er disponert for vold. De bestemmer heller ikke nødvendigvis det motsatte. Genene bidrar til å etablere vår evne til ulike former for atferd, men bestemmer ikke i seg selv utfallet.
Påstand 3
DET ER VITENSKAPELIG FEIL å hevde at det i menneskets evolusjon har skjedd en sterkere seleksjon for aggressiv atferd enn for andre former for atferd. Hos alle godt undersøkte arter oppnås status i gruppen gjennom evnen til å samarbeide og utføre sosiale oppgaver som er viktige for gruppens struktur. 'Dominans' omfatter sosiale bånd og tilknytning; det handler ikke bare om å ha og bruke større fysisk makt, selv om aggressiv atferd også kan inngå. Når dyr kunstig er blitt avlet frem med sikte på aggressiv atferd, har dette raskt gitt svært aggressive individer. Det tyder på at aggresjon ikke har vært maksimalt favorisert av naturlig seleksjon. Når slike eksperimentelt fremavlede, svært aggressive dyr finnes i en sosial gruppe, forstyrrer de enten gruppens sosiale struktur eller blir drevet ut. Vold ligger verken fast i vår evolusjonære arv eller i genene våre.
Påstand 4
DET ER VITENSKAPELIG FEIL å hevde at mennesket har en 'voldelig hjerne'. Selv om vi har et nervesystem som gjør det mulig for oss å handle voldelig, blir denne muligheten ikke automatisk utløst av indre eller ytre stimuli. Som hos høyere primater, og i motsetning til andre dyr, filtrerer våre høyere nerveprosesser slike stimuli før vi handler på dem. Måten vi handler på, formes av hvordan vi er blitt betinget og sosialisert. Det finnes ingenting i vår nevrofysiologi som tvinger oss til å reagere med vold.
Påstand 5
DET ER VITENSKAPELIG FEIL å hevde at krig skyldes 'instinkt' eller én enkelt drivkraft. Fremveksten av moderne krigføring har innebåret en utvikling fra at følelsesmessige og motivasjonsmessige faktorer, som noen ganger kalles 'instinkter', dominerte, til at kognitive faktorer spiller den viktigste rollen. Moderne krigføring innebærer at institusjoner tar i bruk personlige egenskaper som lydighet, påvirkelighet og idealisme, sosiale ferdigheter som språk og rasjonelle vurderinger som kostnadsberegning, planlegging og informasjonsbehandling. Teknologien i moderne krigføring har forsterket trekk som forbindes med vold, både i opplæringen av dem som faktisk deltar i kamp, og i arbeidet med å forberede befolkningen på å støtte krig. Som følge av denne forsterkningen blir slike trekk ofte feilaktig oppfattet som årsakene til prosessen i stedet for konsekvensene av den.
Konklusjon
Vi konkluderer med at biologien ikke dømmer menneskeheten til krig, og at menneskeheten kan frigjøre seg fra den biologiske pessimismens lenker og få tillit til sin evne til å gjennomføre de forandringene som trengs i dette internasjonale fredsåret og i årene som kommer. Selv om disse oppgavene hovedsakelig er institusjonelle og kollektive, bygger de også på bevisstheten til hver enkelt deltaker, der pessimisme og optimisme har avgjørende betydning. På samme måte som 'kriger begynner i menneskenes sinn', begynner også freden i våre sinn. Den samme arten som oppfant krigen, er i stand til å oppfinne freden. Ansvaret ligger hos hver og en av oss.
Sted og dato
Sevilla, 16. mai 1986